Fra bredde til topp uten å miste røttene.

Det var kanskje flere enn denne relativt håndballinteressert skribent som sperret øynene litt overrasket opp, den 9. mai i år, da Utleira utklasset Haslum 33-20 hjemme i Utleirahallen. Ikke var det bare en stor og overbevisende seier, men det betød også at lagets damelag, for aller første gang i klubbens historie, skulle spille håndball på det høyeste nivået i landet vårt, Elkjøp-ligaen.

-Jeg er tom for ord. Det er full hall og vi presterer, sa en av lagets sentrale spillere, Ida Larsen Brattreit, til NRK etter at opprykket var et faktum.

Og nettopp Ida skal vi bli litt bedre kjent med i denne saken her. Hennes klubbhistorie er ganske unik, og den er egentlig et bilde på hele den reisen Utleira-jentene har vært gjennom frem til det historiske opprykket.

Hvor er egentlig Utleira?

Jeg har stort sett beina plantet trygt plassert i det sentrale østlandsområde, men jeg liker å tro at jeg har relativt greie geografikunnskaper. Men, som mannfolk flest, har jeg lett for å overvurdere egne evner og kunnskaper. Jeg visste rett og slett ikke hvor Utleira er. «Ligger det i Trøndelag, eller er vi på Nord-Vestlandet et sted», var spørsmålet jeg stilte meg selv før jeg fant frem til fasiten.

Utleira er et boligområde i Trondheim, kun 4-5 km. i luftlinje unna Midtbyen. Jeg har vært i Trondheim mange ganger, og litt flau lovte jeg meg selv at jeg aldri skulle avsløre min manglende kunnskap om Utleiras beliggenhet til noen.

Hallen er hjertet i lokalmiljøet

Mitt søk etter Utleiras beliggenhet gjorde meg nysgjerrig på stedet, idrettslaget og håndballklubben, og det jeg fant var egentlig en hyllest til frivilligheten, idretten og folkene som bor i bydelen.

Utbyggingen på Utleira skøyt fart mot slutten av 1960-tallet, frem til da var det et typisk jordbruksområde. I 1972 ble idrettslaget stiftet, og det gikk ytterligere to år før bydelens barn fikk sin egen skole.

Utleira IL drømte tidlig om en egen idrettshall, men det skulle vise seg å bli en lang drøm. I over 40 år drev unge og gamle i bydelen med håndball, fotball, friidrett og annen idrett uten å ha egne anlegg.

-Jeg husker jo at vi kjørte buss rundt omkring i Trondheim for å få trent håndball, smiler Ida Larsen Brattreit, som er født i 2002.

Det var nok enklere for Ida å dra på langrenn og friidrettstrening, som ikke nødvendigvis er avhengig av tak over hodet.

-Jeg har holdt på med det meste i idrettslaget egentlig, så det var ikke bare håndball. Jeg spilte fotball, gikk på ski og drev med friidrett også. Lenge var det vel kanskje langrenn som var favorittidretten min, forteller den blide og ferske Elkjøp-ligaspilleren

Idrettslagets og bydelsutvalgets utrettelige kamp for egne anlegg bar frukter. I 2012 fikk fotballspillerne i bydelen eget kunstgress under føttene, og ved siden av fotballbanen ble det lagt enn sprintstripe og en lengdegrop, slik at også friidrettsfolket fikk litt andre arbeidsforhold.

Først i 2015 kom det som var aller mest savnet på plass. Utleirahallen ble åpnet. En stor flerbrukshall med to håndballflater, styrkerom, sosialrom, kontorer, kafe og garderober var den største gaven Utleira kunne få, selv om få er et dårlig uttrykk. Hallen eies og drives av Utleira IL selv, ikke av kommunen.

Etter at banene og hallen kom har medlemstallet i Utleira IL doblet seg, og hallen har på mange måter blitt bydelens forsamlingshus. Skolen bruker hallen på dagtid, det arrangeres treninger for barn og voksne og mange kommer innom for å ta en kopp kaffe og møte folk. Hallen beskrives som et samlingssted med aktiviteter fra morgen til kveld. Trondheim kommune trekker frem Utleira som et spesielt godt eksempel på samspill mellom skole, idrettslag, frivilligheten og nærmiljøet.

Det er dette miljøet Ida Larsen Brattreit har vært en del av i hele sitt 24 år gamle liv, og det er dette miljøet som i dag har gjort henne til håndballspiller på det høyeste nivået i kongeriket.

-Det var ikke i mine tanker

Da en liten og ung Ida løp rundt og trente håndball i forskjellige Trondheimhaller var det ikke tanken på å spille eliteseriehåndball for klubben sin.

-Nei, det var ikke i mine tanker at det skulle kunne bli en mulighet. Vi bussa som nevnt rundt for å komme på trening og kamp, og lagene våre var spredd rundt i byen på forskjellige steder. Det var veldig lite klubbfølelse før hallen kom, forteller Ida.

Håndball ble førstevalget til Ida da hun var i 14 år, og hun ble tidlig tatt opp på damelaget, som da spilte i 2. divisjon. Men selv da gikk hun ikke rundt med en drøm om, eller tro på, å bli elitespiller for Utleira.

-Helt ærlig, da jeg ble tatt opp og fikk spille andre divisjon som 16-åring følte jeg det som ekstremt rått og det føltes nesten som om jeg hadde nådd toppen av det som var mulig, smiler Ida, og legger til

-Eliteseriespill med Utleira føltes så langt frem og egentlig helt uvirkelig, så det gikk egentlig ikke å gå rundt og drømme om at det skulle kunne gå an.

Ida og lagvenninnene i Utleira spilte i 2. divisjon frem til og med 2022/2023-sesongen. Da ble de seriemestere og rykket opp til det nest høyeste nivået. Men det aller øverste nivået føltes likevel ganske langt unna for Ida, selv før fjorårssesongen.

-Vi hadde vel hatt en 5. og en 6. plass i de to foregående sesongene, om jeg ikke husker feil. Prestasjonene våre var litt variable, men så fikk vi inn Mia Høgdahl som trener, sammen med Maiken som assistenttrener, og da var jo håpet at vi skulle bli litt mer stabile. Målsettingen før sesongen var at vi skulle ta flere poeng enn i sesongen før, men at det skulle ende med et opprykk var kanskje ikke noe vi hadde tro på eller tippa før sesongen, smiler Ida og er tydelig fornøyd med at hun og laget tok feil.

Målsettingen var altså ikke opprykk, heller ikke topp tre-plassering eller kvalik. Men laget visste likevel hva de ville

-Vi gikk inn i sesongen med et utviklingsfokus, både på enkeltspillere og på det kollektive. Det var veldig lite prestasjonsfokus, faktisk.

Og kanskje var det nettopp det fokuset som fikk Utleira-jentene til å gå på banen med lave skuldre, smil om munnen og økende selvtillit på det de holdt på med. For opprykk til eliten ble det.

-Det var de villeste månedene i mitt liv, fra vi skjønte at kvalikplassen var innen rekkevidde. Det føltes litt sånn «woaw» at Utleira kunne klare å nå kvalikspill, og når det gikk veien også føltes det helt uvirkelig, sier Ida, før hun forsøker å beskrive den kvelden de beseiret Haslum og var klare for Elkjøp-ligaen.

-Jeg tror vi gikk inn til den kampen med en litt ambivalent følelse i kroppen, fordi vi hadde gått i to uker, ikke med så høye skuldre kanskje, men med mye energi og alt hadde bygd seg opp til den kvelden i Utleirahallen. Jeg har aldri sett en så full Utleirahall før, vi måtte sette ut ekstra stoler der det var plass og det var folk over alt. Når kampen da blåses av og vi har vunnet blir vi selvfølgelig sykt glade, men etterpå blir man nesten helt tom og føles veldig sliten.

Ida har blitt en eliteseriespiller for barndomsklubben sin, klubben hun har spilt for hele livet, uten at hun egentlig har drømt noen særlig mye lenger enn 14 dager på at det kunne skje. Det er ganske uvanlig, og jeg drister meg til å slå fast at ingen andre spillere i Elkjøp-ligaen kan vise til en tilsvarende reise mot toppen. Men hva med veien videre. Hvilke ambisjoner og drømmer har Ida nå?

-Det å skulle spille i Elkjøp-ligaen i år gir meg litt av den følelsen jeg fikk da jeg skulle spille 2. divisjon som 16-åring, nå opplever jeg det en gang til, smiler Ida, før hun avslører hva målsettingen som håndballspiller på kort sikt er.

–Nå er målet at jeg skal utvikle meg videre her i Utleira og er egentlig veldig spent på hvordan den veien tar oss videre.

Mange spillere på Idas nivå går med en drøm om å kunne leve av å spille håndball, enten her hjemme eller i utlandet. Ida, som er ferdig utdannet lærer på videregående nivå med idrettsfag, går ikke rundt med sånne drømmer, men hun har likevel klare ambisjoner som håndballspiller.

-Jeg har ikke noen klare mål om det, men tar det litt som det kommer. Jeg har veldig lyst til og skal jobbe hardt for å bli en bedre spiller enn det jeg er i dag, så får vi se hvor den ender. På lang sikt så ville det vært kult om jeg kan bruke erfaringen min som spiller og utdannelsen min som lærer til å jobbe med ungdom og håndball på videregående.

Et sted som skaper framtid

Min lille prat med Ida over en kopp kaffe nærmer seg slutten. Det har vært hyggelig å få bli litt kjent med en reflektert og flott idrettsjente, men det har vært ekstra stas å bli litt bedre kjent med Utleira og Utleira idrettslag.

Når man ser på Utleira i dag, er det lett å glemme hvor annerledes stedet var for noen tiår siden. Fra grusbane og enkle fasiliteter til et moderne idrettsanlegg som eies og drives av klubben selv. Fra en klubb som manglet eget anlegg til en klubb med flere idretter, tusenvis av medlemmer og et kvinnelag som har etablert seg høyt i norsk håndball.

Men det viktigste er ikke nødvendigvis hvor mange medlemmer klubben har, eller hvilken divisjon damelaget spiller i.

Det viktigste er menneskene.

Barn som får venner. Foreldre som engasjerer seg. Trenere som bruker fritiden sin på andre. Ungdommer som får ansvar. Seniorer som får en møteplass. Spillere som får muligheten til å utvikle seg. Og mennesker som kanskje ikke har vært en del av idretten før, men som finner en plass i fellesskapet.

Utleira IL fikk Trondheim kommunes Mangfoldspris i 2018, blant annet fordi klubben hadde vist et sterkt engasjement for inkludering og for å gjøre nærmiljøet til et godt sted å leve for alle.

Det sier noe vesentlig om hvilken rolle et idrettslag kan ha.

Et godt idrettslag bygger ikke bare gode idrettsutøvere. Det bygger mennesker og lokalsamfunn.

Mer enn en hall

Kanskje er det derfor Utleirahallen betyr så mye for Utleira.
Den er ikke bare et bygg.

Den er stedet der foreldre ser barna sine score sitt første mål. Det er stedet der ungdommer finner venner og tilhørighet. Det er stedet der frivillige legger ned utallige timer. Det er stedet der de beste spillerne får vise hva de kan. Og det er stedet der unge utøvere kan drømme seg litt bort. De kan drømme om å spille på det aller høyeste nivået, med Utleira-logoen på trøya. Ida og de andre Utleira-damene har vist alle at det er fullt mulig

Ida har gått fra å være en av de yngste i klubben til å bli en av dem de yngste kan se opp til. Hun har opplevd Utleira før hallen, hun har vært med på utviklingen etter at hallen kom, og hun står nå som en del av klubbens satsing på seniornivå. Historien hennes blir dermed også en liten fortelling om Utleira selv.

Fra grus til kunstgress.
Fra drømmen om en hall til en fullsatt hall.
Fra barnehåndball til Elkjøp-ligaen.

Og kanskje er det nettopp dette som er den egentlige betydningen av et sted som Utleira: at man ikke trenger å reise langt for å finne fellesskap, mestring og muligheter.

Noen ganger finnes alt sammen rett rundt hjørnet.
På Utleira. I klubben. I hallen.
Og i menneskene som fyller den.